Kammerpoetane

Menneske, musikk, poesi

Author: admin (page 2 of 3)

Jeg møter Tulku Lobsang Rinpoche

på tibetansk fins ikke ord

for anger og klo

ser du sjøen, spør han
fall som elv
gi alt du kjemper fred

jeg lukker øynene
legger deg varsomt ned

 

Cecilie Cottis Østreng

Små mennesker

Klokkene slår i Østenstad kirke
det er siste søndagen i juni

jeg legger ut maurgift
rundt hellene i hagetrappa

Dattera mi roper fra verandaen
– Jeg kjeder meg pappa

skal vi leke krig?
Jeg ser på øynene hennes

tenker at de ligner mine
sparker ben på en lut skygge

går inn for å finne noen
svære puter

 

Kjell Ivar Sandvik

 

 

I desse orda

At vi skulle møtast her i desse orda, vere song
og gjere lindring, opne for eit sår og tre fjører,
sjå himmelen sakte bli fødd.

Her i desse orda skal vi stå, vere små, ha føter
av tåre og gjerning og eld. Det kjem ein ny morgon,
og ingen er frikjend for kveld.

 

Øyvind Rangøy

 

 

Agnus Dei

Eg ber skulda på herdene
slaktarknivane i holdet
vart utvald til å døy
bli eten, liggja nyfødd
i fanget til apegudinna

Dei hårlause herskarane
nyttar ulla mi til klede
Dei hudlause herskarane
nyttar skinnet mitt til skor
Når dei bed til han dei nagla opp
ropar dei namnet mitt

Dei fortærar som termittar
men du ser dei aldri skite
Dei kan visst døy, nokre
men lika gjødslar aldri jorda
Dei myldrar i milliardar
men når ser du dei para seg?

Gifta si spreier dei over markene
i vatnet, med vindane, over fjella
Vargen slo dei i hel, løva slo dei i hel
sjølv kvalen i havdjupet slo dei i hel
Dei er herskarapene, eg vil døy med dei
eg er komen for å døy med dei

 

Simen Kjærsdalen

 
 

Tryms hund

Vi har ikkje store tre.
Vi har ikkje verdskjente skaldar.
Jentene våre dreg når dei er giftelystne.
Likevel har eg slått meg til ro.
Eg har kvilepuls under femti.
Eg har gamle klede og gamle vener.
Når eg møter gamalkjæraster etter førti år,
er det dei som kjenner meg att.
Men det er redsla for tronge rom.
Det er andletet til Gud.
Det er lengten som ligg open omkring meg;
som held fram med å kome inn i dette romet
trass i alt strevet mitt.

Mest av alt er det sorga over hunden
som døydde for ni år sidan.
Han lærte berre å vere gjennomsnittleg,
men når eg sørgjer,
er tankane kledde i svart,
og i morgonar av melankoli
sit støvet ved senga og gjev labb.

 

Oddbjørn Aardalen

 

 

Older posts Newer posts

© 2018 Kammerpoetane

Theme by Anders NorenUp ↑