Ole Horvli

ole_horvli

Født i Tromsø en kald aprilnatt i 1958. Mor fra Sørreisa, far fra Oppdal. Vekslende oppvekst mellom Lillehammer og Bardufoss, senere Alta. I voksen alder har jeg også bodd i Kristiansand, og i fødebyen Tromsø. Kjærligheten brakte meg tidlig til Bergen. Den tok imidlertid slutt, men jeg bor fortsatt i Bergen, alene sammen med våre tre barn.

Skilsmissen var en livskrise, og livet hadde liten annen mening enn bare det å overleve, og sørge for at barna gjorde det samme. Etter hvert begynte jeg å gjenoppdage litteraturen som tidligere (alt fra barnealder) hadde vært en så viktig lise. Selv om jeg ofte var for trøtt om kveldene til å lese mer enn bare noen sider på sengen.

Så begynte jeg tilfeldigvis å lese poesi. Her var stemninger, lignelser og bilder jeg kunne speile meg selv i, og lese i
små porsjoner. Og etter en tid forsøkte jeg å sette mine egne ord på noen av følelsene. Slik havnet jeg snart i nettforumet og poesirugekassen «Diktkammeret» i 2009 / 2010, som den gangen var drevet av Dagbladet.
«Diktlærer» var, og fortsatt er, poeten Helge Torvund fra Jæren. Her fikk jeg brynet egen skrivekunst mot andres, og Ren Poesible kjent med poeter som siden er blitt nære venner. I perioden jeg var aktiv her, ble det tre nominasjoner, hvorav én resulterte i tittelen «månedens poet», se utklipp fra Dagbladet nederst på siden. Og i 2015 ble et av diktene jeg la ut på Instagram plukket opp av redaktør Ellen Wisløff, for utgivelse i diktantologien Ren Poesi (Cappelen Damm).

Tema for det meste jeg skriver om, er den altomfattende kjærligheten. Lengten mot noen å elske, eller savnet etter det som er tapt. I Agnar Mykles roman «Sangen om den røde rubin» reflekterer Ask Burlefot over sitt eget kjærlighetsliv, og kommer til at «Kjærligheten er det den andre ikke vet noe om. Kjærligheten er en ensom ting.» Selv om den for noen kan oppleves på denne måten, er den jo ikke slik av natur. Kjærligheten finnes i alt som er. I alle dager, og i alle netter. I hvert liv, og i hver død. I hvert eneste sekund.

Se mer på min hjemmeside, på Facebook, eller på Instagram. På Facebook kan du også lese mer om et samarbeidsprosjekt jeg har med fotograf Viggo Falch-Mortensen vi kaller Budbringer.

 

Noen dikt:

noen ganger
skulle vi ikke si noe
ikke skrive, ikke lese

vi skulle bare
åpne ansiktene

kle av tingene
ord for ord

jeg finner det nok

det jeg ikke vet hva er
og ikke leter etter

som vil snu meg opp ned
gjøre sør til nord

åpne lukkede rom
gjøre piggtråd til silke

gjøre meg vakker
gjøre meg vakker

du finner meg nok

september
umerkelig går hun
gjennom parken

legger små brev
under trærne, under lyktene
i dammene, på benkene

med en hilsen
fra noen
du en gang har elsket

 

Lise_Dagbladet

 

Morgendis_Dagbladet

 

 

Holmenkolltåken_Dagbladet