Kammerpoetane

Menneske, musikk, poesi

Page 2 of 14

2. fjellet

odd-672x378

Foto: Fædrelandsvennen

Av Oddbjørn Aardalen

 

Artikkelen er tidligere trykket i Fvn.no’s Lokalkulturen

 

Jeg husker tilbake, smaker på navnet og får denne gode følelsen inne i meg.

Noen ganger reflekterer jeg over hvordan det er å være barn i dag. Hvordan har de det, de små i 2016-samfunnet, omgitt av massevis av penger og materiell velstand, av en svimlende datateknologi, hvor mulighetene for både adspredelse og desmer er legio, med foreldre (eller ene-mødre eller – fedre) som aldri har tid til noe som helst. Hvordan føles det når skiløypene er ferdiglaget, når hoppbakken er topp preparert til en hver tid, når fotballbanen ligger der, nyslått gras og innbydende, klar til bruk.

Så greit: Klikk på fjernvalget på tv-en og søk etter den rette kanalen. Vips – så har en Fantorangen, Petter Kanin eller Travelbymysteriene – underholdning av det mest raffinerte slag – ferdigkomponert for trette barnesinn, som har drevet med PC-spill til klokka 00.30 natta før. Og skulle en ikke finne et passende program, så sett inn en DVD eller gå for i-Pad’en med Mr. Crab, Angry Birds eller Hey Day– så er vi i gang igjen.

Noen barn har fortsatt naturen rett utenfor stuedøra, skjønt etter hvert er ikke dette så mange. Urbaniseringen krever sitt og svært mange, både barn og voksne, tilbringer mesteparten av sin tilværelse i tettsteder, der asfalt og betong dominerer og der en må lete etter trær og busker – for ikke å snakke om husdyr som ku og hest, sau og geit. Og jeg undres om de få som fortsatt lever på landsbygda har tid til å komme i kontakt med den naturen som omgir dem.

Blomster, busker og trær, insekter, fugler og dyr lever tett innpå, men far og datter, mor og sønn enser det ikke. Det er så mye som er viktigere: Som for eksempel å bivåne det flotte TV programmet fra Serengeti – eller å kjøre i reprise Villmarkens Voktere fra forrige tirsdag, som vi dessverre ikke fikk sett på grunn av Farmen eller var det Mesternes Mester.

Nei, en blir visst gammel og sidrompa, men noen ganger tenker jeg tilbake på oppveksten i grisgrendte strøk på indre Agder like etter 2. verdenskrig. Da fantes det om lag ikke noe av de primærgoder man i dag assosierer med det gode liv: Ikke var det tv, ikke datautstyr, ikke hadde vi bil eller moped, ingen etat kjørte opp og preparerte skiløypene, ingen velforening ordnet med grasmatta eller målene på fotballsletta.

Ingen foreldre kjørte deg fram eller tilbake til Vennesla dersom du mot formodning hadde et ærend dit. Ingen hadde ferieturer til Thailand eller Bali, de fleste hadde knapt hørt om disse stedene. Det var ikke funnet opp sponsorer, så idrettskvinner og -menn måtte ordne økonomien selv. Og formuleringer som globalisering og frie markedskrefter var ukjente for folk flest.

Det utrolige var at det gikk an å leve i disse tider da årslønna for vanlige folk var under 10. 000 kroner og de færreste hadde slike selvfølgeligheter som vaskemaskin, kjøleskap eller støvsuger. Det merkelige var at en kunne leve ganske bra og at gleder, forventninger, lengsler og sorger fikk utfolde seg minst like fritt som i dag.

Jeg husker at vi var idérike. Så idérike at vi fant opp 2. fjellet. Jeg husker tilbake, smaker på navnet og får denne gode følelsen inne i meg: 2. fjellet. Dette barndommens fjell hvor vi innvidde hadde besøk hver 2. i måneden – aldri ellers. Hvor vi hadde lekeritualer som vi selv hadde laget uten innblanding av etater eller konsulenter av noe slag. Hvor ritualene var hemmelige, i den forstand at bare vi innvidde skulle ha innsyn – ingen andre.

Et slags barndommens frimureri, der oppfinnsomheten florerte. Der Marit og Leif, Einar og Kjell Anstein, Astrid og Bjørn Olve var mine lekekamerater. Der sommeren var solrik og lang og vinteren spennende og full av snø. Der vi lærte oss initiativ, skaperevne, ansvar og kameratskap. 2. fjellet: Det hviler en aura av lykke over navnet og minnene.

Jeg var igjen oppe på 2. fjellet her om dagen. Alene. Ville ikke ha noen med til dette barndommens paradis. Stedet ligger der i dag – som for 60 år siden: En liten fjellformasjon i et typisk knudrete sørlandsk landskap – med tilkomstvei gjengrodd med eik og kvistet furu.

På fjellet har jeg utsikt vidt utover. Nede i dalen ser jeg lysene og grassletta på fotballbanen – idrettslagets mannskaper slår plenen med motorisert sittegressklipper. Litt nærmere er den nyåpnede lysløypa der en kan jogge på velpreparert singelunderlag.

På veien tilbake til bygda går jeg rett på fire smårollinger på vei til fotballbanen. Fy f – , hører jeg den ene si, så dårlig kommunen holder banen vår. Jeg gidder snart ikke å sparke fotball mer dersom det ikke blir mer skikk på grasmatta!

Himmelen blir gråblå

Av Simen Kjærsdalen

Mandola solo – komponist, musiker: Simen Kjærsdalen
Statue: «Mor og barn» av Ingebrikt Vik

 

 

Ariel i barndommens skog

Av Simen Kjærsdalen

 

 

 

Poesikonsert i Borre kirke

borre

Sted: Borre kirke, Horten
Tid: Lørdag 09.04.2016, 18.00-19.00
Medvirkende: Kammerpoetane
Billetter: kr 100,-

Kammerpoetane inviterer til poesikonsert i Borre kirke!

Simen Kjærsdalen, luttgitar
Jan I. Sørensen, dikt
Anne Elisabeth Danielsen, dikt
Oddbjørn Aardalen, dikt
Ole Horvli, dikt

Program

Arrangementet har også en side på Facebook

Litt om stedet: Borre ligger i et svært interessant historisk område med Nordens største samling av kongegraver. Stedet har vært et maktsentrum, også før vikingtiden. Her finnes i dag Midgard historisk senter, en del av Vestfoldmuséene. Selve kirken, som grenser inntil Borreparken med Borrehaugene, er bygget på 1100-tallet.

Litt om konserten: Den vil ha form av vekselvise musikalske innslag og diktopplesinger. Musikken vil være engelsk og fransk luttmusikk fra det 16. århundret, Dowland, Cutting, Robinson, Attaingnant, Besard, med flere. Diktene er av og ved poetene selv, og tema for disse vil være valgt av den enkelte. Konserten vil vare ca. én time.

Hjertelig velkommen til å dele en stille stund med oss!

Emanuel Vigeland Mausoleum

HildeS_Vigeland

Sted: Emmanuel Vigelands museum, Oslo
Tid: 27.11.2015, 19.00-20.00
Medvirkende: Simen Kjærsdalen (Mandola) og Hilde Susan Jægtnes (xylofon/sang)
Billetter: kr 150

Simen Kjærsdalen og Hilde Susan Jægtnes inviterer til et lyrisk-melankolsk klangbad i Emanuel Vigeland Museum

Hilde Susan Jægtnes studerte teater og musikkomposisjon ved Rose Bruford i London, og har siden skrevet melankolsk folk/pop-musikk for teater, film og til «eget bruk» (for å senke seg ned i deilig kortvarig tonal tristhet ved behov). I Los Angeles spilte hun med bandet Fort King. Simen Kjærsdalen har komponert et tusentalls stykker for mandola og mandolin og vil ved denne anledningen spille musikk fra 2007, blant annet Requiem-suiten i fem satser og Modigliani-suiten i syv satser. Kjærsdalen spiller stort sett i middelalderkirker, men tilskuere fra fjorårets konsert i museet hevder at musikken hans egner seg enda bedre her. 

Inngang: Kr 150

Arrangementet har også et hjem på Facebook!

Velkommen!

 

Emmanuel_Vigeland_mausoleet

« Older posts Newer posts »

© 2017 Kammerpoetane

Theme by Anders NorenUp ↑