Menneske, musikk, poesi

Måned: juni 2014 (Side 1 av 2)

Arken og sigøynervognen

K_blogg24

Jeg skriver ikke dikt for å være vanskelig


Av Kjell Ivar Sandvik

 

Noen ganger har jeg tenkt at Norge må være et av verdens dødeste land, at det eneste som får folk til å røre på seg i hverdagskistene er krim og tippekamp. Poesi er uten interesse, malerne rister vi på hue av, forlagene våger stadig mindre, bibliotekene klager over for mange bøker, avisenes kultursider er fylt av meningsbrytninger mellom en liten klikk intellektuelle retoriske nymfomaner, mens bokhandlene drukner i kokebøker, pennaler, puslespill og Jo Nesbø (all respekt).

K_blogg23

Arken
Tilgi meg for mitt svartsyn, men siden jeg bor i Asker, passerer jeg Arken bokhandel hver dag, hvor utstillingsvinduet får meg til å tenke at det enten er de, eller jeg som har havnet på feil klode.

K_blogg1

Fortsatt hender det at jeg ikke kan dy meg, og går inn og spør hvor diktsamlingene står. Tesen er at enhver bokhandler med respekt for litteraturen må ha en dikthylle.

Diktsamlingene? Mener du ordtak?
Jeg mener lyrikk
Vi har sangbøker…
Men poesi?

Krim har de et lastebillass av, kokebøkene bugner langs en hel vegg, og bøker om reiser og strikkeoppskrifter (i likhet med garnbutikken femti meter unna) samt veldige mengder spill, leker, pennaler, og dill. Og når du går ut av butikken igjen, passerer du denne dama:

K_blogg2

Du snur deg i trappen for å dobbeltsjekke om du kan ha oversett en eller annen skatt, og blir møtt av dette:

K_blogg3

Da blir det nesten en slags trøst for meg at det bare er en håndfull kunder der, selv på lørdagene, som om de Askerbøringene som dras mot litteratur for lengst har konkludert at Arken er feil adresse.

Nåvel, du behøver kanskje trøst, og oppsøker derfor biblioteket for å velte deg i dyrbar poesi fra A til Å. Rehabilitering. Meditasjon. Sjelsord. Men hva møter deg? Du virrer rundt og tror det er en ond drøm, men så er det ikke det. Asker bibliotek har deportert poesihyllene ut av bibliotekområdet, og inn på et «grupperom»!

K_blogg4

Sigøynervognen

I en liten del av hjertet
har jeg gjemt unna sigøynervognen
med den skal jeg reise herfra

skriver poeten Rune Christiansen i diktet «Kunnskap om skjønnhet», og oppsummerer hvordan jeg har det. Når biblioteket svikter og bokhandelen inngir kunder som meg med en så overveldende tomhetsfølelse, kommer melankolien og presser mottiltakene frem. Dette er en av flere grunner til at jeg ikke vet noe bedre enn å sitte i sene timer på verandaen og sette ord på alt som er.

For mørk er sannheten,
nattlige alle veier til den,
i dagen var den ikke

skriver Gunvor Hofmo i et etterlatt notat fra 1948. Derfor tar jeg natten til hjelp, noterer ned det jeg er fylt av, sorterer virkeligheten for ikke å miste grepet, og hele tiden handler det om å gå i clinch med det jeg berøres av, og være klar for det uventede.

 

Å våge seg ut ord
I november 2011 ble jeg oppmerksom på Å våga seg ut i ord, en bokutgivelse til markering av 10 års jubileet for Dagbladets diktkammer, der jeg hadde vært med fra starten. Boka, inndelt i leksjoner, tiårets månedspoeter og intervjuer, ga meg en sult etter å dikte igjen, etter en årelang dvale, ikke minst ble jeg trigget av intervjuene med poetvenner som Kjersti Bjørkmo, Tyra Theodora Tronstad og Trine Ness. Men mest var det bokas forord med sitt spørsmål om poetene er født sånn, eller blitt sånn. Helge Torvund viser til Mary Oliver, som i sin Poetry Handbook skriver at alle vet at en blir født til poet, og at poeter ikke blir laga på en skole. Så trekker han frem Octavio Paz, som i On Poets and others skriver:

i poesien møtes ordet og lidenskapen, fantasien, logikken, presisjonen og det gåtefulle, det vitenskapelige og magien, musikken og bildet.

Kanskje ikke så rart at jeg fikk en brennende lyst til å sette i gang igjen? Men hadde jeg fortsatt evnen, eller var den tapt? Og hvis jeg ikke var født sånn, kunne jeg da bli sånn, igjen?

K_blogg21

Jeg famlet meg frem, under ulike pseudonymer, fikk mine første responser, og snart ballet det på seg, både med tilbakemeldinger og stadig flere dikt, før det tok fullstendig av, jeg skrev dikt hver dag, og var igjen inne i noe ustoppelig.

 

Katastrofemaleren
Jeg glemmer aldri ettermiddagen i slutten av februar 2012 da jeg satt utenfor Baker Hansen i Vika, og eksploderte 10 sider inn på I-paden, og følte det som hele mitt indre var i utbrudd. Utfordringen var å holde tritt med farten ordene kom i. Når jeg begynte på tiende notatsiden, visste jeg at jeg nærmet meg slutten, og straks jeg skrev sistelinjen var jeg sikker på at diktet var ferdig. I stedet for å ta toget hjem, slik planen var, fortet jeg meg tilbake på jobben. Jeg har rotet ting til før, mistet nyskrevne dikt ved et uhell, trykket på feil tast, tapt tekster jeg ikke har vært i stand til å gjenskape, og denne teksten visste jeg at jeg var sjanseløs overfor, den var den lengste jeg noen gang har skrevet, samtidig som jeg følte at den var mer meg, enn noe annet arbeid jeg har gjort, selv om betegnelsen «arbeid» blir litt misvisende, for dette var en storm, alt jeg gjorde var å være der, til den var over. Jeg fortet meg tilbake til jobben, skrev alt inn på Pc-en, tok en utskrift, pustet lettet ut og postet diktet på Dagbladets diktkammer. Vel fire timer senere gikk jeg inn på nettet for å sjekke om det hadde kommet noen respons. Det som møtte meg da, er vanskelig å glemme:

Fantastisk!
Ei total overstrøymande, grenseavvisande vårfløyming av eit dikt, og det er mest synd å seia det, eg oppfattar det som gjennomført og med full «kontroll» over verkemidla. I allefall, dette diktet burde vore prenta som plakat og hengt opp over alt der menneske ferdast, på bibliotek og jernbanestasjonar, på sjukehus og i fabrikkantinar, i bruktbilbutikkar og venteromma til, ja, i alle venteromma til alt. helge t.

 

Tove Arnardo
På vei tilbake fra et helge-cruise til Kiel med kone og barn på sommeren i 2012, oppdaget jeg at Tove Arnardo var månedens poet for juni på Dagbladets diktkammer.

K_blogg5
NÅR MAN KIKKER INN TIL NABOEN: «I halvmørke / inne i det nærmeste huset / snur en kvinne seg tungt / mot en liten bøyd mann», begynner Tove Arnardos vinnerdikt fra juni. Illustrasjonsfoto fra Lofoten. Foto: Maria Børja

 

Dagbladet skulle intervjue henne, men visste ikke hvem hun var. Men det visste jeg. Jeg ringte til Dagbladets Tom Stalsberg fra fergen, og ble intervjuet dagen etter av Maria Børja, om dette diktet:

Når alt blir tydelig
I halvmørke
i det nærmeste huset

snur en kvinne seg tungt
mot en liten bøyd mann

leppene hennes
beveger seg hurtig

når jeg legger øret mot jorda
hører jeg at han ikke får sagt noe

Merkeleg, magisk: Eit av dei mest fascinerande bidraga dikt kan gje oss, er at det i løpet av nokre få linjer, kan skape eit lite univers, eit landskap, nokre menneske, rørsler, kommunikasjon, og så avslutte det heile utan å forklare, bortforklare, analysera. Likevel får poesien sineverkemiddel eit dikt som dette til å stå fram som ei utdjuping, ei innsikt, eit nytt blikk på det kjente. Tittelen og dei to siste linjene står i ein merkeleg, nærast magisk samanheng med kvarandre. Kva vil det seia at alt vert tydeleg? Kva er det ein høyrer når ein legg øyra mot jorda? Kan ein leggje øyra mot jorda og ha begge beina på jorda samstundes? Kvifor får ikkje mannen sagt noko når kvinna sine lepper «beveger seg hurtig»? Du veit kanskje svaret. Det diktet veit, er kvar orda skal stå når ein spør og kvar øyra bør vera når ein lyttar etter eit svar av stillheit. (juryens begrunnelse)

 

En uke i oktober 2014
Jeg sendte manuskriptet til forlaget onsdag 9. oktober. Torsdag 10. oktober klokken 15.25 tikket denne eposten inn: Hei, kan du komme på et møte på mitt kontor Lille Grensen 5, 7 etg i morgen formiddag? Mvh Vidar Kvalshaug.

Dagen etter fulgte et magisk møte med en foroverlent, glødende tilstedeværende forlegger. Møtet begynte halv ti, først en hyggelig samtale hvor vi nok følte hverandre på tennene, mens skuldrene mine ble lavere. Så gikk vi gjennom manuset sammen. God kjemi. Forrykende god forståelse, begge veier. Ofte trengte han ikke si hva han mente, bare så på meg, og jeg svarte at ja, enig, den linjen trengs ikke, eller det diktet kan droppes. Halv elleve lente han seg enda mer forover.

–      Kjell Ivar, du skjønner hva som har skjedd her, nå?

Så fikk jeg vite at jeg var antatt. Da jeg kom på jobb klokka 11.10 lå forlagets skriftlige innspill til manuset klare i innboksen. Samtidig fikk jeg en sms hvor jeg ble bedt om innspill til bokomslag. Søndag formiddag ble vi enige om boktittelen. Fortsatt på søndag hadde fikk han som han hadde ønsket utkast til hva som kunne stå bak på boka, og på bokbretten. Mandag var jeg i kontakt med poeten Vilde Kjærsdalen om forsiden. Tirsdag fikk jeg vite at boka ville bli utgitt i februar. Onsdag ba han meg sende flere dikt…

K_blogg8

 

Dikt er ikke noe man skriver i flokk
Fire måneder senere fulgte slippfest på Last Train i Oslo, sammen med Cecilie Cottis Østreng som debuterte med Om hvor langt det er til Ullern.

Slippfesten ble noe av en vekker. Dikt er ikke noe man skriver i flokk, og noen oversikt over hvor mange som bryr seg om mine dikt, har jeg ikke. Derfor kom det totalt overraskende på meg at lokalet var fullt, og at det brøt ut jubel når jeg gikk opp for å lese. Kanskje var det til og med noen poesisultne fra Asker der?

K_blogg11

Styrthjelm og knebeskyttere
Så kom ventingen på anmeldelser. En poet krydret uroen med hjerteskjærende eksempler på gode bøker forbigått i stillhet. Joda, jeg lyttet og prøvde å minne meg selv på å være fornøyd. Tenkte på nåløyet og de mange «kamelene». Tenkte på tålmod. Som sto for fall. Skulle jeg tauses i hjel, eller komme ut for en draug som dissekerte boken og sendte meg på hue inn i gapestokken? Den som venter i 12-16 uker på noe godt, har rikelig tid til å forberede seg på det verste. Storforlangende er jeg imidlertid ikke. Bare det å bli kalt forfatter eller dikter kan sette en støkk i meg. Jeg har ikke klippekort på noe litteraturtog, og kan settes av på hvilken som helst stasjon.

K_blogg7Foto: Yann de Caprona

Men kampglød, det har jeg. Og overbevisning. Dikt kjennes i huden. Dikt blir følgesvenner for livet. Dikt er venner med det gåtefulle. Dikt kan håndtere det uventede. Enda har ingen prøvd å økse meg sønder og sammen for boka. Men forberedt var jeg. Med styrthjelm og knebeskyttere. Jeg tok av knebeskytterne når Dagbladet trykket dikt fra boken i en hel uke.

K_blogg12

Styrthjelmen ble overflødig etter en anbefaling i Haugesunds avis. En omtale på litteraturbloggen til diktmesteren Øystein Hauge gjorde det vanskelig å holde tårene tilbake.

K_blogg14

Under lesing akkurat no; Kjell Ivar Sandviks nye diktbok Dype fall, snublende forstand. Som ein annan Harald Sverdrup kveikjer han i høgre klaffetekst rullingsen sin og enser tilsynelatande ikkje så mykje av det som skjer rundt han. Men berre tilsynelatande. For er det noe denne poeten evner – så er det å sjå. Høyr berre her (og eg gler meg til dei neste femti sidene):

VEI
Alt blir tydeligere når du er borte
åpningen i skogen og lyden av regnet

bølgene som slår opp fra steinene i elva
hvor idiotisk lykkelig du var da du gikk

som om du hadde funnet en vei ut
av forstanden

 

Så kom en anmeldelse fra Helge Torvund, som etter nøye å ha påpekt at han kjente meg fra tidligere, kommenterte enkeltdikt i boka:

…fine konkrete og sansa observasjonar, kopla saman med store og vanskelege spørsmål som bare poesien kan stille/skarpe observasjonar formidla i slåande og presise bilete/Av og til går han langt inn i våre sinn og skildrar med autoritet og mangetydige bilet nokre heilt grunnleggjande rørsler/Skildrar tap utan store ord, men med nærast magisk røynd.

K_blogg15
Dersom poesi er ditt språk, ta ein samtale med desse dikta. Ei slik stund vil du ikkje gå tomhendt frå.


Der og da ble jeg sikker på at jeg hadde fått til noe – viktig. Og Torvund skrev dette på Bok365.no:

I eit poetisk driv med uvanleg mange Pegasuskrefter rullar Sandvik ut det eine forteljande diktet etter det andre. Bilete frå samliv og nederlag framført i eit språkleg landskap Vindtorn ville kjent seg heime i. Sandvik står mellom anna fram som ein «lovpriser av alarmene,/ildtungene og skjærsilden.

 

Labyrinter og spindelvev
Når Dype fall den 30. mai 2014 også fant nåde hos Endre Ruset i en anmeldelse i Dagbladet, var det på sin plass å sprette champagnen på observasjonsposten i Blakstadmarka. Ruset skriver blant annet dette:

I diktet «Så går sommeren» avfyrer poeten effektfulle poetiske bilder i høy hastighet.

«Et slakterforkle vaier foran sola/En hjertestarter står i utstillingsvinduet//En kropp i en popsang mangler ene benet/En landsby blir til minnet om en landsby//Statskanalen viser en dokumentar om liljer/Bondekona planter en link til Gud//Dattera vasker en tallerken med tårer/En hacker har kledd av Yes we can//En varsler auksjonerer bort sannheten//En surrealist står helt stille.»

Vakkert er det når poeten åpner et dikt med følgende linjer: «Noen netter klatrer du ut/av portrettet på veggen//spør om jeg husker lyset/som knuste i trappa». Og vakkert er det når poeten zoomer inn og beskriver «slepebåtens vindussyke veps». I de mer beskjedne og fåmælte kjærlighetsdiktene virker det hele litt mer anstrengt, mens ekspansive tekster som «Karneval», «Virkelighetskuren» og «Det skjedde i de netter» viser poeten i sitt rette element, der spiller han på et større repertoar og slipper seg mer løs.

Et sted på strekningen mellom Dylans «Visions of Johanna», og Shelleys «Ozymandias», finnes Sandviks dikt «Vollgrav».

«I et palass av sølv og fuglefjær
vokser små tiriltunger

Niagarafossen henger på veggen
og på bordet ligger Kongen

Hodet hans er av

Ved vollgraven står en kvinne med melk
Til det som en gang var hans munn.»

K_blogg17

 

Grunn til fest?
Hvorfor kjennes det så stort å få utgitt en skarve diktsamling? La oss være ærlige. Det er fordi det er nesten umulig å nå gjennom. Det holder ikke at diktene er gode, de må treffe noe i magen hos akkurat den personen som mottar dem. Dette handler også om smak og egne livserfaringer. Dikt er en risikosport for alle parter. Dikt er ingen gullkalv De beste diktene blir til i en inspirasjon som aldri kan bestilles, og kan ikke «mekkes» frem. Dikt kan være i prosess i uker, måneder og år, før de kommer helt på plass. Poetene betaler en pris for arbeidet sitt. Det nytter ikke med en halvveis innsats; de må vie seg fullt og helt til diktene, vel vitende om dårlige odds, og at noen kan tenke at de bruker tiden på ingenting. Det er et skjebnespill, og det er bingolotto. La oss fortsette å være ærlige: Selv de mest etablerte poetene har fått dører i trynet. Alle jeg vet om har opplevd dette, og noen av dem i år etter år. Poesibransjen er uten nåde, ofte ubegripelig, og sjelden «rettferdig»

K_blogg18_cropped

Dette kan kanskje forklare gledesrusen når arbeidet går i mål, akkurat som følgende rant ut på et ark en gang det gikk til helvete, og alt kjentes uten mening:

Nåløyet
Fordi solarus, fordi kaffegruten, fordi innkjøpsordningen,
fordi bingolotto, fordi huba buba, fordi joo joo eyeballs,

fordi holy rollers, fordi navlelo, fordi pikk i hue, fordi
ansatser, fordi vipeskrik, fordi møkka, fordi monkey

fingers, fordi Coca Cola, fordi lykketiøringen, fordi
muddy waters, fordi mojo filter, fordi jordmormatja

bor, fordi satanisk på tvers, fordi spinal crackers
fordi bag production, fordi walrus gumboot, fordi

gorgon vaktmester, fordi klinten og hveten, fordi
Monica Lewinsky, fordi kykkelikuk, fordi kamelenes

komme, fordi Fifty shades of grey, fordi noksagt
fordi case closed, fordi plexus.

 

Melankoliens hus
Du kan ikke kalle deg poet uten å ha vært der, og har du ikke vært der, kommer du dit. Det er det huset du bor i mens ingenting går som du vil. Du sitter der og lurer på om du skal gi opp for alltid. Du tenker at du er en tosk, og at du burde skjønt det for lenge siden. Du tenker på alt det bortkastede strevet. Du har ikke mer å gi, og ikke mer å si. Du vet du er god, men det hjelper ikke. Du kontakter Gud, men bare for å skjelle ham ut.

Alle poeter har vært i det huset. Noen kommer ikke ut derfra. Jeg var der inne en stund, men ble der ikke, kanskje fordi det uventet kom noe utenfra, i form av denne e-posten:

God dag Kjell Ivar!
Nå som januar er her med sine sølvkalde grader,
og kald bork kring alle tre,
nå som barna vaknar og slår opp augene i verda,
nå som dagane er låge og knirkande,
nå som ryggen smerter og kolonialvarene struttar
frå plastposane med purre og egg,
nå som stilla er til å ta i handa, kvit og rund,
nå som denne dagen legg timar av ditt einaste liv framfor deg,
og ber deg svalt om din signatur,
nå som eg skriv dette bare til deg
medan er merkar at eg skriv det til meg også,
og til alle. God dag, Kjell Ivar!
Blodet strøymer i årene dine.
Lungene dreg inn verdas pust.
Ettermiddagen vil koma med si milde hand
og klappa deg på skuldra.
Og om du verkeleg er stille kan du høyra han seia;
Takk for innsatsen så langt! Og du veit, i vår verd,
er nederlaget eit arr som får gleda til å lysa endå sterkare
når ein kjem ut frå melankoliens hus.
Helge t

I forbindelse med at jeg skulle lese fra mine dylangjendiktninger i Stavanger i 2004 fikk jeg møte Helge Torvund i hans naturparadis. Torvund er en privat mann, som ikke har for vane å slippe folk for tett på, så dette var en stor glede. Vi gikk lands stranda der han går mens han tenker dikt og følger med på naturen og fuglelivet. Han viste meg en stein som hadde en betydning for ham, jeg husker ikke hva det var. Jeg husker ikke engang hva vi snakket om. Bare at det så var så fint å gå der og snakke. Være der.

K_blogg22
Foto: Mette Skaug,

 

Hvorfor dikt?
Poul Borum skriver et sted noe om betydningen av rytme for at poesien skal leve. Jeg er mer opptatt av hva det er å leve, hva smått og stort krever av oss, hva som driver oss fra hverandre, og alt uforutsigbart i hverdagene. Vi prøver å få trygge og gode liv, og noen søker det bekymringsløse, men uten prøvelsene, motvinden, kristornbuskene og alt omskiftelig, uten spenningene og presset i oss og omkring, og for den saks skyld, uten ørkenvandringene på Arken i Asker, var livet mindre utfordrende, og knapt verdt å dikte om. Og dikt er ikke «finne på – ting», dikt er virkeligheten, akkurat som ordene, som skjer.

K_blogg6

Jeg innser at jeg nok ikke er som de fleste. Hofmo skrivet i et etterlatt udatert notat at:

Enhver dikter har en unormalt forsterket livsfølelse i enten positiv eller negativ retning (…). Bare ikke den flate tilfredsheten på landeveien, er dikterens.

Det er kanskje sånn, jeg reagerer sterkere enn folk flest, og kanskje er det derfor det kjennes livsnødvendig å emigrere fra dragsuget i dagene og ta nattskiftet på observasjonsposten (min poesiveranda), reflektere over hvorfor livet er som det er, hvorfor ting går som de går, og i heldigste fall bli hjemsøkt av noe gåtefullt, som viser seg å være både sant og skjønt

K_blogg19
Med Cecilie Cottis Østreng på Averøya

 

Men jeg skriver ikke dikt for å være vanskelig, mystisk, eller vakrere enn jeg er. Jeg trenger hode og hale på min eksistens, det at også jeg finnes i verden, og at ingen andre er som meg, eller som deg. Jeg skriver dikt med en overbevisning om at det er livsviktig å ta ned det som fyker inn i meg, før det blir svusj borte igjen, og tapt for alltid Jeg tror på å holde bevisstheten i det mottageligste. La spindelen gå. Fra alt flyter til det kropper seg. Befruktning – svangerskap – fødsel. Såpass svært.

Og noe la sin ensomhet til din.
Det var en vind.
Og noe sang (…)

skriver Jens Bjørneboe i diktet «Eventyrene». Det kunne også vært mitt svar.

 

O’ salige stund uten like

K_blogg20


ETTERSKJELV: Ei lærebok i korleis å lengte

I samme sekund som jeg var ferdig med «Arken og sigøynervognen», tikket det inn en melding om at Øystein Hauge, som tidligere hadde omtalt et av diktene, nå hadde utvidet samme omtalen til å bli en anmeldelse av boka i sin helhet.

K_blogg25Foto: Tiden Norsk Forlag/Ola B. Nøst

 

SANDVIKS SAMLING – Anmeldt av Øystein Hauge

24. juni 2014 litteraturnett

Skulle du vere blant dei som trudde diktarar på jakt etter den gode metaforen var ein saga blott vil eg pent be deg bla opp på nærmast kva side som helst i Kjell Ivar Sandviks samling Dype fall, snublende forstand og der finne sterke, språklege uttrykk nytta i overført tyding som ikkje står noe tilbake for verken Arnulf Øverlands barbeinte jente (”gresset kysser hennes føtter”) eller la oss seie ein Rolf Jacobsen når han i ”skrivemaskinenes stormvær i rommet” syner oss noe mykje større enn det du finn mellom kontorets fire veggar. Det handler hos dei alle tre om dette opplagte (men også vanskelege): Comparatio!

No er det ikkje tilfeldig at eg kjem trekkande med forlengst avlidne diktarar (men også med to av våre største) når eg skal seie noe om den rike metaforbruken i ”Dype fall.”. Det er rett og slett noe befriande gammaldagsultramoderne (om det er noe som heiter det, og det er det jo ikkje) ved metaforbruken i samlinga til denne poeten. Poeten som meir enn våger å kaste litterære blikk over til dei som har gått stien før han. Om det er det som skal til for å skrive fram det gode diktet.

Fleire av dikta til Kjell Ivar Sandvik dessutan nærmast roper etter å bli lesne høgt. Ei evne poetar (som har for vane å hente opp av fantasiens djubde dei aller beste bileta) gjerne har; evna til å utløyse eit krav frå oss lesarar om at noen må lese diktet høgt for oss! Høgt for alle å høyre! Det handler sjølsagt om gjenkjenning. Om rørsler som veks og blir store. Rørsler vi så gjerne vil andre også skal få del i. Her og no! Saman med oss!

Sandvik står i eine augneblinken fram som ein uvanleg biletrik poet med roperten i eina handa, for i neste å dempe det heile ned med t.d. bilete av skog og spindelvev. Han har levd med Bob Dylan gjennom store delar av sitt vaksne liv (som m.a. omsetjar). Og slik vi kan lytte oss fram til the longing i backlist hos Dylan, kan ”Dype fall, snublende forstand” også lesast som ei lærebok i korleis lengte. Så absurd det måtte høyrast ut. Som om vi skulle trenge ei lærebok i det å lengte.

For denne poeten er det berre å skrive i vei (skal han rekke minimursteinen ”De Sandvikske Samlinger» (Kvalshaug Forlag, 2040).

 

Dikthjelpere
Mange er støttende i rykk og napp, underveis. Noen er noe mer. Heier diktene frem. Plastrer nesa hvis jeg får en dør i trynet, sier: go, Kjell Ivar, go! Cecilie Cottis Østreng er nevnt. Vi har i flere år snakket om dikt hver dag. Men når jeg begynte å dikte igjen, var særlig dattera mi viktig. Hun gjorde

en grunnleggende jobb, gikk over absolutt alt jeg har i alle kroker, av skisser,setninger, halve dikt, tanker, og katalogiserte dette. Uten Johanne Kristensen Sandvik hadde det ikke blitt noen sus over tingene.Hun vil riste på hodet av at jeg nevner henne, men rett skal være rett.

K_blogg26
Forfatter og datter på fest i Kvalshaug Forlag, 6. februar 2014. Foto: Vidar Kvalshaug.

 

 

Kjell Ivar Sandvik
Asker

23. juni 2014.

Hilde Susan til Læsø Litteraturfestival

læsø_kusnthall

Hilde Susan deltar 1-3 august på Læsø Litteraturfestival.  Arrangementet finner sted i Læsø Kunsthal på Læsø, Danmark.  Hun vil der være i selskap med et flott knippe nordiske forfattere: Lars Frost, Asger Schnack, Asta Olivia Nordenhof, Terje Dragseth, Jonas W. Rasmussen, Morten Søndergaard, Morten Chemniz og altså Hilde Susan Jægtnes.  

Sommerprogram for Læsø Kunsthall – her vil du etterhvert også finne programmet for Litteraturfestivalen.

 

« Eldre innlegg

© 2022 Kammerpoetane

Tema av Anders NorénOpp ↑