Kammerpoetane

Menneske, musikk, poesi

Poesikonsert i Hvaler kirke

 

Sted: Hvaler kirke, Kirkøy på Hvaler

Tid: Lørdag 02.07.2016, 19.00-20.00
Medvirkende: Kammerpoetane m/gjester
Billetter: kr 100,-

Kammerpoetane inviterer til poesikonsert i Hvaler kirke!
Hvaler kirke er en av våre eldste kirker. Datert ca. 1100.
Den ligger på Kirkøy utenfor Skjærhalden i Hvaler kommune, og tilhører Fredrikstad domprosti.
Om konserten: Vi byr på vekselvis musikalske innslag/sang, og diktopplesinger. Akustisk. Dempet. Med ro og rom til refleksjon, ettertanke. En poesikonsert er: et godt sted å være, en god følelse å være i.
Konserten vil vare ca. én time.
Hjertelig velkommen til å dele en lun og varm stund med oss!

Poesikonsert på Rangøy

rangøy

Stad: Løa på Rangøya
Tid: Laurdag 23.04.2016, 20.00-22.00

Kammerpoetane inviterer til poesikonsert i løa på Rangøya!

Øyvind Rangøy, dikt
Kjell Ivar Sandvik,  dikt
Elisabeth C. Østreng, dikt
Knut Olav Daasvatn, dikt
Simen Kjærsdalen, strengeinstrumenter

Konserten er ein del av Kulturhelga Havglimt som går av stabelen på Rangøya 22-24 april.  Meir informasjon om Kulturhelga finn de på Facebook: https://www.facebook.com/events/1740275442882526/

og progammet for helga finn du her: http://www.nordmorerundt.no/-/event/programme/634736_kulturhelga-havglimt

Den dagen er verkeleg kort

Av Simen Kjærsdalen

Musikk: «Den dagen er verkeleg kort» fra Suiten «Ein halv dag»

Byen forvandler seg når man går gjennom nattstille gater. Man ser og hører menneskene på en ny måte. Mens stemningen før midnatt er oppjaget, hektisk, ofte amper, er timen mellom natt og morgen preget av stillhet, anger og kontemplasjon. I en trappeoppgang sitter et kjærestepar, hun gråtende, han trøstende. Noen forhutrede ranglere raver hjemover, med blikk bare for egne skotupper. En eldre mann snakker med sin avdøde kone. Slik er menneskene, bakenfor maskene, hverdagsspråket. De trygge ligger i sine senger. Vi andre jager skygger. Er selv skyggene som jages.

 

 

 

Poesikonsert i Stiklestad kirke

By I, Robert Eliassen, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2317286

Sted: Stiklestad kirke
Tid: Onsdag 27.07.2016, 17.30-18.30
Medvirkende: Kammerpoetane

Kammerpoetane inviterer i samarbeid med Sør Innherad Prosti til poesikonsert i Stiklestad kirke.  Konserten finner sted samtidig med Olsokdagane på Stiklestad, så  her vil det være gode muligheter for å få med seg flere kulturelle godbiter.

2. fjellet

odd-672x378

Foto: Fædrelandsvennen

Av Oddbjørn Aardalen

 

Artikkelen er tidligere trykket i Fvn.no’s Lokalkulturen

 

Jeg husker tilbake, smaker på navnet og får denne gode følelsen inne i meg.

Noen ganger reflekterer jeg over hvordan det er å være barn i dag. Hvordan har de det, de små i 2016-samfunnet, omgitt av massevis av penger og materiell velstand, av en svimlende datateknologi, hvor mulighetene for både adspredelse og desmer er legio, med foreldre (eller ene-mødre eller – fedre) som aldri har tid til noe som helst. Hvordan føles det når skiløypene er ferdiglaget, når hoppbakken er topp preparert til en hver tid, når fotballbanen ligger der, nyslått gras og innbydende, klar til bruk.

Så greit: Klikk på fjernvalget på tv-en og søk etter den rette kanalen. Vips – så har en Fantorangen, Petter Kanin eller Travelbymysteriene – underholdning av det mest raffinerte slag – ferdigkomponert for trette barnesinn, som har drevet med PC-spill til klokka 00.30 natta før. Og skulle en ikke finne et passende program, så sett inn en DVD eller gå for i-Pad’en med Mr. Crab, Angry Birds eller Hey Day– så er vi i gang igjen.

Noen barn har fortsatt naturen rett utenfor stuedøra, skjønt etter hvert er ikke dette så mange. Urbaniseringen krever sitt og svært mange, både barn og voksne, tilbringer mesteparten av sin tilværelse i tettsteder, der asfalt og betong dominerer og der en må lete etter trær og busker – for ikke å snakke om husdyr som ku og hest, sau og geit. Og jeg undres om de få som fortsatt lever på landsbygda har tid til å komme i kontakt med den naturen som omgir dem.

Blomster, busker og trær, insekter, fugler og dyr lever tett innpå, men far og datter, mor og sønn enser det ikke. Det er så mye som er viktigere: Som for eksempel å bivåne det flotte TV programmet fra Serengeti – eller å kjøre i reprise Villmarkens Voktere fra forrige tirsdag, som vi dessverre ikke fikk sett på grunn av Farmen eller var det Mesternes Mester.

Nei, en blir visst gammel og sidrompa, men noen ganger tenker jeg tilbake på oppveksten i grisgrendte strøk på indre Agder like etter 2. verdenskrig. Da fantes det om lag ikke noe av de primærgoder man i dag assosierer med det gode liv: Ikke var det tv, ikke datautstyr, ikke hadde vi bil eller moped, ingen etat kjørte opp og preparerte skiløypene, ingen velforening ordnet med grasmatta eller målene på fotballsletta.

Ingen foreldre kjørte deg fram eller tilbake til Vennesla dersom du mot formodning hadde et ærend dit. Ingen hadde ferieturer til Thailand eller Bali, de fleste hadde knapt hørt om disse stedene. Det var ikke funnet opp sponsorer, så idrettskvinner og -menn måtte ordne økonomien selv. Og formuleringer som globalisering og frie markedskrefter var ukjente for folk flest.

Det utrolige var at det gikk an å leve i disse tider da årslønna for vanlige folk var under 10. 000 kroner og de færreste hadde slike selvfølgeligheter som vaskemaskin, kjøleskap eller støvsuger. Det merkelige var at en kunne leve ganske bra og at gleder, forventninger, lengsler og sorger fikk utfolde seg minst like fritt som i dag.

Jeg husker at vi var idérike. Så idérike at vi fant opp 2. fjellet. Jeg husker tilbake, smaker på navnet og får denne gode følelsen inne i meg: 2. fjellet. Dette barndommens fjell hvor vi innvidde hadde besøk hver 2. i måneden – aldri ellers. Hvor vi hadde lekeritualer som vi selv hadde laget uten innblanding av etater eller konsulenter av noe slag. Hvor ritualene var hemmelige, i den forstand at bare vi innvidde skulle ha innsyn – ingen andre.

Et slags barndommens frimureri, der oppfinnsomheten florerte. Der Marit og Leif, Einar og Kjell Anstein, Astrid og Bjørn Olve var mine lekekamerater. Der sommeren var solrik og lang og vinteren spennende og full av snø. Der vi lærte oss initiativ, skaperevne, ansvar og kameratskap. 2. fjellet: Det hviler en aura av lykke over navnet og minnene.

Jeg var igjen oppe på 2. fjellet her om dagen. Alene. Ville ikke ha noen med til dette barndommens paradis. Stedet ligger der i dag – som for 60 år siden: En liten fjellformasjon i et typisk knudrete sørlandsk landskap – med tilkomstvei gjengrodd med eik og kvistet furu.

På fjellet har jeg utsikt vidt utover. Nede i dalen ser jeg lysene og grassletta på fotballbanen – idrettslagets mannskaper slår plenen med motorisert sittegressklipper. Litt nærmere er den nyåpnede lysløypa der en kan jogge på velpreparert singelunderlag.

På veien tilbake til bygda går jeg rett på fire smårollinger på vei til fotballbanen. Fy f – , hører jeg den ene si, så dårlig kommunen holder banen vår. Jeg gidder snart ikke å sparke fotball mer dersom det ikke blir mer skikk på grasmatta!

« Older posts

© 2016 Kammerpoetane

Theme by Anders NorenUp ↑