Tilløp til forvandling;
duke nakken
krysse
fryktpunktet
med uvirkelig kraft
treffe planken
Da Cecilie ble månedens poet med dette diktet i Diktkammeret for september 2011 beskrev hun tematikken slik: «Det handler om å satse alt – satsøyeblikket». Det å våge overgivelsen, ikke bare til et annet menneske, men til sin egen natur, og konsekvensene det får, er gjennomgangstema i Cecilies diktning. Hennar første diktsamling «Om hvor langt det er til Ullern» som kom ut på Tiden Norsk Forlag januar 2014, er dikt i fortelling om sterke krefter i og mellom to mennesker, om dominans og underkastelse, tynnslitte grenser, utlevde fantasier, tro- og utroskap, om å finne og miste, nyte og falle. Uten sikkerhetsnett. Oppfølgeren «Mingvasevann» kom ut på samme forlag (Tiden) januar 2015.
Cecilie (f. 1967) har skrive dikt siden 2010, med Dagbladets Diktkammer som arena. Sju av dikta hennar har vore mellom månadens utvalde, og ho vart månadens diktar i september 2011, og i juli 2012. Cecilie bur i Oslo og arbeider som kommunikasjonsrådgivar i Oslo kommune. Ho er utdanna grafisk designar, sosionom og innan for medier og kommunikasjon.
Les mer på Cecilies blogg «Om hvor langt det er til Ullern».
Dikt fra «Om hvor langt det er til Ullern».
Tiden Norsk Forlag, 2014:
Spørsmål om tilbedelse
om jeg kneler
fordi det oppreiste har forlatt meg
lytter for å skjule hva jeg tier
når det brennende du vil meg er kanten av tåle
om jeg går dit alene
*
Queens
Vi to går alltid aleina, sang du sist vi var der, gnistra
innover i meg så alle kunne se det, jeg kyssa en fremmed
jente og plutselig hadde vi reist vi også, til Queens
ikke i New York riktignok, men ingen kunne elska deg
mer insane enn jeg gjorde bak Gunerius, og alle drosjer
ble gule, rusa Tonsenhagen og natta
*
Det er når du får en ny kvinne for deg
vil sy oss sammen til ett hjerte
én lystrende klase gapende munner
at det å orke vil slippe taket
den bortkomne lengselen klatre
ut av munnen for å trygle deg
mindre dyrebar
*
Fremmede skygger
brøl av kjøtt og svette
mot ryggen min, alltid
unngå øynene deres
når du sier ta henne!
uten et øyeblikk
å slippe hendene mine
se meg selvutløse
Etterpå skal vi le, si til hverandre
at skitten, den smerten
ikke er vår, at ingen av oss
ligger igjen der
*
Noen netter tar du hånda mi
øyeblikk av nesten som
vi skal hjem
Jeg gjenreiser meg
litt lavere hver gang
*
Så inntil
som umulig
vende mot lyden
av en uventet indianer
lyden av
å ikke snu seg vekk
av å stanse
i utkanten av meg
ikke mer, bare det
røres sånn
Gi ham dette
til navn
