Ole André Lie debuterte i år med diktsamingen Farger under vann (Amlethus forlag). Farger under vann er en diktsamling om menneskeskjebner og relasjoner. Den gjennomgående handlingen omfatter hvor avgjørende arv, miljø og tilfeldigheter er for ethvert menneske. Hvor prisgitt man er omgivelser og nære relasjoner. Samlingen består av to deler. I den første blir vi kjent med fire mennesker fra oppveksten til samlingens jeg-person, hele tiden sett med dennes øyne. I del to får vi glimt og innblikk fra dypene av det samme diktjegets liv som ung voksen, og som gammel. Del én er bygget opp rundt fire diktsykluser, mens del to inneholder tre diktsykluser. I tillegg består samlingen av frittstående dikt som binder syklusene sammen.
Han har skrevet en rekke revy/teatermanus og gav også ut humorrekordboka «Gunnars Rekordbok» (privat utgivelse) i 2005. Av yrke er Ole Andre barnevernspedag. Han bor på Herøya med kjæresten og sønnen på 7 år og jobber på Vestsiden skole i Porsgrunn. Utenom jobb er han er opptatt av løping, naturen, poesi, humor og teater.
Ole Andre er to ganger kåret til månedens poet på diktkammeret.no, siste gangen med diktet Jordnære lys som er gjengitt under. Et intervju Ole Andre gav med Klassekampen i forbindelse med den første kåringen kan du lese her.
Jordnære lys
Morgenen strekker sitt jordnære lys over de frosne
dalsidene ned gjennom bygda. Innerst mot de
høyeste fjella ligger avlange korridorer av
mørke skygger. Jeg går bakerst i et følge på seks
og kjenner den kalde lufta kle stillheten.
– Under snøen her er lyngen ennå rød,
forteller han som går først.
Ser mot toppen over tregrensa.
Forklarer rømningsruta opp gjennom dalsøkket.
Henvender seg til meg og peker mot en liten hvit
glipe i fjellformasjonen:
– Han kom seg hele veien opp, men et bakhold
ventet like over toppen.
Skareknitteret under føttene puster meg bakover
i tid. Samme morgen, mens han spiser restene av
en potet- og ertelefse foran peisen, og er bekymret
for røyken fra pipa, – griper hun hånden hans med
et smil, og plasserer den på magen sin.
Gutten fra nabogården kommer løpende.
Roper han må skynde seg vekk.
Han kysser henne adjø
med den ene hånden på magen hennes
spenner han på seg skia og sier han vet om
en hemmelig hule ved Kverrvilljuvet.
Jeg finner frem kikkerten. Opp den hvite glipa,
spora av åtti år gamle fiskebein, en sliter på treski
og i det tiltakende snøfokket
tårene
nedover farmors magre kinn
da far kom til verden.