Kjell Ivar Sandvik ( 1962 – 2016) var fra Kristiansand, bosatt i Oslo. Han dobbeltdebuterte i 2004, med «En vei til din dør», hvor han hadde gjendiktet 28 av Bob Dylans sanger til norsk, samt diktsamlingen «Alternativt forlate hverandre» (begge Wigestrand forlag). I 2014 kom diktsamlingen «Dype fall, snublende forstand» (Kvalshaug forlag), og i 2015 ga han ut sin fjerde bok, diktsamlingen «Ingen av oss er borte» (Vigmostad & Bjørke).
Kjell Ivar Sandviks litteraturblogg: Norsk Litterært Forum
DIKT FRA:
Ingen av oss er borte
Vigmostad & Bjørke, 2015
Innrømmelser
Innrømmer at jeg slengte lassoen rundt hornene
på noe større enn meg selv i natt, halte inn
og gikk over ende, innrømmer at jeg ville vært
fornøyd om jeg var en parkeringsplass ved havet
i stedet for dette gnagerhjertet som gnir ansiktet
inn i månegalskap og lurer forundringspakker
opp i lommene på folk som går forbi, innrømmer
at jeg vil erstatte puslespillbitene som passer
med brikker ingen har tenkt på, leke med
defekte kompasser i en jungel som ikke fins
på kartet, se begjæret koke på panseret på en jeep
med kroppen så stappfull av hjerte at kjærligheten
eter seg gjennom huden, være han som bærer deg
i sikkerhet gjennom mørket, vekk fra dyrene
som krasler i krattet
Når hjertet reiser
Hjemveier, skumring og erindring
Fossekaller, jaktfalker, spurver
Åndedrag, nattehimmel og stillhet
Tyngdekraft, løvfall, skygger
Daggry, dønninger og vindmøller
Spindelvev, fluktlinjer, demring
Avskjedshuset
Når natta kommer med tidevannet
gjemt i ei båtlast av stjerner
og den forrykte engelen
flyr frådende fra rom til rom
med nebb av stål
Når hun du elsker kommer
til huset ditt for å kjærtegne deg
med en stein i hånda
Insomnia
Hun som ikke er her, griper hånda mi
og hvisker: Får du ikke sove
du heller, pappa?
Kur
Livet er brukket
doktoren og terapeuten har kommet
gardinene trekkes fra og veggene pyntes
med pinupdamer og fredsduer
Mirakelkurer prøves ut
på en litt for merkelig pasient
To av meg flyr i strupen på hverandre
Et lys skjærer inn vinduet
Så er én av meg historie
Gutter
Når jeg tenker på barndommen, tenker jeg
at det er lenge siden mor lente seg ut kjøkkenvinduet
og ropte oss inn til kvelds og Hør, hør i nord og i sør
og Her er et hus, her er en dør, mens vi hamra og sagde
i hytta ingen skulle få se før den var klar til å bo i
resten av livet
med plastikk på vinduene
hengelås på døra
blikktak
og maur med lang erfaring i å myldre
oppover halsen og inn i huet på sovende gutter
til de ble gærne og kjørt i 100 med fulle sirener
til doktoren som kunne bore sprekker i skallene
og hale dem ut med pinsett, én etter én
DIKT FRA:
Dype fall, snublende forstand
Kvalshaug forlag, 2014
Hytta
Jeg har bygd ei hytte i skogen
tre rom med dobbelvegger
tak til å tåle en voksen elefant
plankene henta jeg i containeren
Nå gjenstår bare vinduer, dører
tjærepapp til taket og at sønnen
skjønner at hytta er hans, han tror
den har noe med oss å gjøre
Besøkeren
har besøkt kreftene
som får deg ut av likevekt
polene som gjør deg
til din egen fiende og min
forhandlet med de mange
du nekter at du er
har besøkt øynene dine
i månedsvis for å bli sett
hørt han du kaller Gud
forby meg å pakke kofferten
når jeg sto tungt lastet
og skalv nedi veien
har besøkt besøkeren
i meg for å ta et valg
åpnet dørene på vidt gap
og stengt dem like bredt
hørt et digert nei og ja
innenfor og utenfor
Så går sommeren
Et slakterforkle vaier foran sola
En hjertestarter står i utstillingsvinduet
En kropp i en popsang mangler ene benet
En landsby blir til minnet om en landsby
Statskanalen viser en dokumentar om liljer
Bondekona planter en link til Gud
Dattera vasker en tallerken med tårer
En hacker har kledd av Yes we can
En varsler auksjonerer bort sannheten
En surrealist står helt stille
Vei
Alt blir tydeligere når du er borte
åpningen i skogen og lyden av regnet
bølgene som slår opp fra steinene i elva
hvor idiotisk lykkelig du var da du gikk
som om du hadde funnet en vei ut
av forstanden
Det skjedde i de netter
at noe forgreina seg utover, jeg tror det var sjelens fingre
noen lyste en omsorg over oss, det kan ha vært Gud
men ingen snakka om det, eller om det luftige streifet
av ingenting i den rødskimrende lavabyen og all
den støtvise pust som i noens fødsel og andres død
Noen rev seg løs og løfta seg mot noe større, andre
tilba sine egne hjerter, jeg husker en krum bondekone
som solgte hellige oljer fra bronsekrukker og samlet
på vulkansk aske, gråte over mangelen på lys og en
soldat lovet å bry seg om henne om et øyeblikk
og det er ikke så mye mer å si enn at noe jeg ikke forstår
fant sin egen vei ut av noe annet jeg skulle fortelle
i et slags Pompeii noen døgn etter
Ansikter
Ansikter som passerer hverandre i tusenvis
er til for kanskje ingen
hver dag kan du finne henne du lengter etter
i smilet til noen du ikke kan få
slik fortsetter vi å gå forbi, men så en dag
blir alt stillere, du står i utkanten
av et lys og ingen savner deg
som du
DIKT FRA:
Alternativt forlate hverandre
Wigestrand forlag, 2004
Alternativt forlate hverandre
Jeg tenker på den svarte dronningen
som går ved min side, det hun sa
om at lydene av unge liv
som går i vasken
overdøver alt,
det om kanskje å reise vekk
over havet med et skip,
hvis jeg kunne leve med det,
alternativt forlate hverandre
der veien skiller seg, fordi det
ser så naturlig ut.
Mormor
Mormor hadde god kontakt med Gud. Før bestefar døde
hadde hun ordnet med et nydelig rom i himmelen,
med heklet duk på bordet, og hjemmebakt brød
i skuffen, og etter at han hadde sovnet stille inn,
fikk hun hjelp til å bære opp den gamle
malerstigen på taket, så det ble en smal sak
å hente bestefar hjem.
Endring
Så hva er endring, annet enn å våke
i det lille rommet og puste kvelden full
av uro, annet enn å komme på et spørsmål
du ikke har kommet på før, annet enn
en svimlende idé, som dukker opp fra
ingen steder, og blir til et gulnet lønneblad,
virvlet inn mellom gardinene, annet enn
å sovne med en høststorm i seg, som blir
til ei morgentåke, som blir en svaleflokk.
Regn
Når det gode regnet faller
er alt mulig. Kjærligheten
kommer ut av ei åpen dør
i det grå murhuset.
En smal snorrett sti åpner seg
innover i skogen.
Hun bøyer til side ei grein.
Så går vi inn.
Blikk
Hun sier så mye rart;
at steiner ikke kan gråte,
at fallesyke trær er født sånn,
at mange fjell får øyeblikk
av mykhet og gjennomtrengelighet
når ingen mennesker er våkne,
at himmelen er ei blå dyne
Gud glemte å bre over oss,
at hjernecellene er sprengfulle
av fengslede tanker, at blikk
er indre demoner i tvangstrøye,
stirrende ut mellom sprinkler
vi ikke kan se.
28 sanger til Norsk ved Kjell Ivar Sandvik
Bob Dylan – En vei til din dør
Wigestrand forlag, 2004
SATSA ALT FOR MYE
Nedi gata bjeffer hunder
nå mens dagen er på hell,
men når skumringstimen kommer
vil også de ta kveld,
og min indre ro blir splintra
i ei kald og ensom natt,
for jeg satsa alt for mye,
og jeg endte her forlatt
I et veikryss foran huset
går tankene i spinn,
når jeg vender meg mot rommet vårt
der hvor du en gang ble min.
Så snur jeg meg mot gata,
mot skiltet og en sti,
for jeg satsa alt for mye,
og har ikke mer å gi.
Det er ei rastløs, sulten stemning
som ikke gjør meg godt,
og alt som jeg vil si deg
kan du si like flott.
Du har rett på ditt vis,
jeg rett på mitt,
men vi har satsa alt for mye,
og vi spilte helt falitt.
Satsa alt for mye/One Too Many Mornings (Dylan)
TIL RAMONA
Ramona, kom nær meg,
lukk langsomt ditt fuktige blikk.
Kjenn sansene stige
og dempe de sorgbitre stikk.
Se parkens blomster, de
puster, men visner mot jord,
Du kan ikke klare
å stanse det, bare
la vær’ å forklar det med ord.
Din sårsprukne munn
vil jeg bo i en stund,
som jeg vil under din stramme hud.
Din dragende gange
får meg til å lovprise Gud,
men det tynger min sjel
at du vil være en del
av en verden som ikke er til.
Alt er en drøm, venn,
et vakuum, en søm
av tråder som fører deg vill.
Jeg kan se at din hjerne
er blitt vridd rundt av fjerne
ord fra en frådende munn.
Jeg kan se at du vingler,
skal du bli, eller reise
mot sør om en stund.
Du har blitt lurt til å tenke
at alt vil ta slutt med et smell,
men det er ingen som slår deg
og ingen som flår deg,
bare du som syns synd på deg selv.
Jeg vet at du sier at
du er bedre enn ingen
og ingen er bedre enn deg.
Hvis du virkelig tror det,
kan du gi opp drømmen du har
om å komme noen vei.
Fobier og fabler og folk
får ditt hjerte i klem,
de tar deg og bedrar deg,
og får deg til å tro
at du må bli akkurat som dem.
Jeg kan snakke og snakke
men mine ord
vil bli til en meningsløs ring,
og hjelpa fra meg,
den vil aldri bli verdt noenting.
Alt går over,
og alle ting endres,
så gjør som du vil på din vei.
Og en dag, kjære,
kan det nok være
det er jeg som må trøstes av deg.
Til Ramona/To Ramona (Dylan)