Sacré-Coeur basilikaen lyser mot Desemberhimmelen
Det er altfor kaldt å sitte ute, men jeg legger et pledd over bena
Biter tennene sammen og holder ut
To sukker, litt melk – det er Paul som serverer
Jeg er ikke vanskelig å finne – ikke som inngangen til hulene ved Montignac
Men du kjente hemmeligheten
Kunsten på Montmartre er ikke som før
Jeg bærer Lascaux med meg, Beatrice
Venter på vintersolhverv. Venter på solefall
Om himmelen er klar – det skjer kanskje litt sjeldnere nå enn før
kan det hende en håndfull stråler fra to øyne faller inn gjennom åpningen
og vekker den store oksehallen til liv
Da vil hjortene og hestene galoppere gjennom årtusenene
og oksene stampe med klauvene mot huletaket
så hendene mine dekkes av et fint lag med støv
Knut Olav Daasvatn
Dette diktet seinkar meg rett inn i desse holene, og eg ser deg sitja der med teppet over beina, og høyrer klirringa frå kaffekoppen Paul serverer.
Nydeleg stemning, eit slik dikt ein kan bera med seg i lang tid, og koma tilbake til. Finna nye bilete å undra seg over.
Eg stig inn i diktet og er i Paris. Eg set meg ned på ein fortauskafè, lar ingaløysa søkkje i meg, med eg ser, lukter, kjenner. Eg ser på hendene mine. Dei er dekka av eit tynt lag med støv.