14. januar var det slippfest for Cecilies nye bok Mingvasevann på Last Train.  I tillegg til Cecilies opplesing av dikt fra boka, leste Steinar Opstad og Ida Hegazi Høyer fra sine forfatterskap.  Det rapporteres om fullt hus og fantastisk stemning.  Vel blåst, Cecilie!  På Cecilies egen blogg kan du se flere bilder og lese Cecilies egen oppsummering.

Det kan vel hende at det fins noen som vil like å lese om noen av mine opptattheter knyttet til poesi. De handler for eksempel om at poesibransjen både er fin og vanskelig, om utmerkede diktere som ikke slipper gjennom nåløyet, om å leve og å finnes, og om hvordan det var i «kritelyrikkens» tid.

Dette skriver Kjell Ivar i blogginnlegget Poesiserier i en park nær hjertet som står å lese i Kjell Ivar Sandviks Litteraturblogg.  Her erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet til poesien.  Med denne kjærligheten som drivstoff og med avisenes stigende likegyldighet overfor mange verdifulle utgivelser og forfatterskap, har han satt seg fore å anmelde både utgitt og uutgitt litteratur på bloggen.

Vil han lykkes i selv å bli hørt i bloggjungelen?  Det vil jo bare historien vise, men med Kjell Ivars entusiasme og store fagkunnskap og væpnet med et skarpt blikk for poesi, har han ihvertfall et godt grunnlag. Den støtten han på denne måten gir til de forfatterne han løfter fram, tror vi uansett er uvurderlig.  Vi heier på deg, Kjell Ivar!

Hilde Susan Jægtnes, Foto: Teresa Lo

…Det dreier seg om forfatterne som aldri eller i liten grad blir anmeldt, Norges ignorerte forfattere. Etter å ha utgitt min andre bok i oktober og ennå ikke fått noen anmeldelse av noen av dem anser jeg meg selv enn så lenge for å være en av dem.

Les Hilde Susans viktige og vittige refleksjoner i Morgenbladet om litteraturkritikken, og om mekanismene som styrer utvelgelsen av hvilke bøker/forfatterskap som finnes verdige til å underlegges kritikk, og dermed også i ytterste konsekvens hvilke forfatterskap som får vekstvilkår som gjør at de kan overleve på sikt.

http://morgenbladet.no/debatt/2014/hvem_ma_jeg_ligge_med_for_a_bli_anmeldt#.VL_V29KG–0

som følges opp i denne dette intervjuet i VG:

http://www.vg.no/rampelys/bok/bevegelser/hvem-maa-jeg-ligge-med-for-aa-bli-anmeldt/a/23359226/

Av Simen Kjærsdalen

«Det store rum har en vidunderlig akustikk. Jeg har tenkt på det. Det bør utnyttes til å gi en glæde i denne tilværelse.»

– Emanuel Vigeland

Freske i Tomba Emmanuelle
© Emanuel Vigeland Museum

Jeg husker godt mitt første møte med Emanuel Vigelands mausoleum. Det var – vil jeg anslå – helt på slutten av 80-tallet, gjennom svensk TV. I en tid der nakenhet og erotikk fremdeles var forbausende tabubelagt, husker jeg at jeg slukte bildene av freskene med den samme følelsen en uttørret plante må ha ved et regnskyll. Ved reprisen fikk jeg tatt programmet opp på video – og så det om og om igjen. «Alt Gud har skapt var rent,» var kjernepunktet i Emanuel Vigelands estetikk, og han våget å gå lengre i skildringen av livssyklusens faser – fødsel, forplantning og død – enn noen annen norsk kunstner i samtiden. Ja, i samtidens øyne gikk han utvilsomt for langt. På slutten av 80-tallet, førti år etter kunstnerens død, var Emanuel Vigelands hovedverk fremdeles en forholdsvis godt skjult hemmelighet i norsk kulturliv, og det var vanskelig å finne opplysninger om det. I oppslagsverkene var det bare så vidt nevnt, som en kuriositet, og noen egne kunstbøker om det fant jeg ikke. Man fikk inntrykk av at Vigeland var en god kirkekunstner, som mot slutten av livet skled ut i en vitalistisk psykose man helst skulle tie om. At kunstneren selv i en periode uttrykte at han ønsket å holde mausoleet avlåst i 75 år før noen utvalgte skulle få innblikk i det, viser jo også at han innså at han tråkket over enkelte grenser.

Freske i Tomba Emmanuelle
© Emanuel Vigeland Museum

Men det som opprører og frastøter en generasjon vil ofte tiltale den neste, og via opplysningen fant jeg ganske snart både museet og åpningstidene. Jeg reiste inn sammen med en venn – og ble ikke skuffet. Å krumme nakken og gå inn i det tønneformede hvelvet var som å tre inn i en helt ny verden, med nye moralske og fysiske lover. De nye morallovene var det Vigeland som definerte – og de nye naturlovene var det hvelvet selv som frembragte, ikke minst akustikken. Hver minste lyd blir hengende igjen i veggene, først klart reflektert, så som fra et fjernt kor, i det ekko møter ekko. Lyder man tidligere ikke har vært bevisst, som snufsing, glidelåser som trekkes opp og ned, fottrinn og kremt, reflekteres og synes å forsterkes mellom betongveggene. Når flere personer oppholder seg i hvelvet, vil det hele tiden ligge en bakgrunnsstøy der, og skulle noen nyse eller le, ville det virke som en eksplosjon. Musikalsk vil jeg kalle det et uhyre fruktbart rom, i det hver minste lyd setter avtrykk.

Freske i Tomba Emmanuelle
© Emanuel Vigeland Museum

Emanuel Vigeland var først og fremst maler – men han forsøkte også å oppsummere sitt livsverk i dikterisk form. Diktet Vita – som finnes i både norsk og latinsk utgave – er kanskje mest interessant som en kommentar til kunstverket og som vitalistisk manifest. Store deler virker nok for en moderne leser voldsomt, men noen steder toner han det ned:

I Unnfangelsen gir GUD, i døden tar Han tilbake
Når så min time kommer da legemet blir trett og tanken
sløves bort så la mig stille dø mot solen
Du rene ild ta mot min kropp så den kan lutret møte Gud igjen

Det virker som om Vigeland tenkte på sitt mausoleum som et monument der alle kunstarter skulle inngå, og han tenkte på å få tonesatt sitt dikt – enten som korverk, eller som programmusikk. I en tid der musikken var dominert av Wagner, kan man spørre om Tomba Emanuelle var Vigelands eget Bayreuth, dit mennesker skulle valfarte for å oppleve et allkunstverk som ikke skulle stå tilbake for den tyske mesterens:

Disse mine ord om VITA kunne jeg tenke mig at det settes musik til. Ikke alminnelig, ordinær musik men musik med det dypeste alvor og forståelse av livet. Udført av en kunstner som har levet og lidt. Gått gjennom graderne. (…) Som man ser er det III satser. Om det skal spilles ikke synges blir komponistens sak. Han skal ha helt frie hender. Men jeg skulle ønske at det ikke var bare de som kan få rett til å overvære denne musik som møtte frem. Findes det musikalske (virkelig musikalske mennesker) skulde de få fri reise for å høre på det. En fisker fra Lofoten, en bondekone fra Aust-Agder skulle sitte ved siden av den høieste i landet å høre på musikken.

Det har delvis gått som kunstneren ønsket – men heldigvis bare delvis. De fleste får nok en litt klam følelse av sitatet, det er noe ved menneskesynet og forestillingen om kunsten som vi kanskje ikke helt klarer å sympatisere med. Men mausoleet brukes jevnt til musikk av mange slag, og det har også kommet en del plateinnspillinger ut av det. Lørdag den 29. november spiller jeg selv i Emanuel Vigelands mausoleum, og vil fremføre egne verker for mandolin og mandola. Hilde Susan Jægtnes og Liv Reidun Henriksen Hansen vil også delta, med sine sanger. I tillegg stiller Knut Olav Daasvatn opp på gitar.

Vel møtt!

Simen Kjærsdalen

Alle sitater er hentet fra «Emanuel Vigeland – Vita» av Tone Klev Furnes, Dreyers forslag 2013