At vi skulle møtast her i desse orda, vere song
og gjere lindring, opne for eit sår og tre fjører,
sjå himmelen sakte bli fødd.

Her i desse orda skal vi stå, vere små, ha føter
av tåre og gjerning og eld. Det kjem ein ny morgon,
og ingen er frikjend for kveld.

Øyvind Rangøy

Eg ber skulda på herdene
slaktarknivane i holdet
vart utvald til å døy
bli eten, liggja nyfødd
i fanget til apegudinna

Dei hårlause herskarane
nyttar ulla mi til klede
Dei hudlause herskarane
nyttar skinnet mitt til skor
Når dei bed til han dei nagla opp
ropar dei namnet mitt

Dei fortærar som termittar
men du ser dei aldri skite
Dei kan visst døy, nokre
men lika gjødslar aldri jorda
Dei myldrar i milliardar
men når ser du dei para seg?

Gifta si spreier dei over markene
i vatnet, med vindane, over fjella
Vargen slo dei i hel, løva slo dei i hel
sjølv kvalen i havdjupet slo dei i hel
Dei er herskarapene, eg vil døy med dei
eg er komen for å døy med dei

Simen Kjærsdalen

Vi har ikkje store tre.
Vi har ikkje verdskjente skaldar.
Jentene våre dreg når dei er giftelystne.
Likevel har eg slått meg til ro.
Eg har kvilepuls under femti.
Eg har gamle klede og gamle vener.
Når eg møter gamalkjæraster etter førti år,
er det dei som kjenner meg att.
Men det er redsla for tronge rom.
Det er andletet til Gud.
Det er lengten som ligg open omkring meg;
som held fram med å kome inn i dette romet
trass i alt strevet mitt.

Mest av alt er det sorga over hunden
som døydde for ni år sidan.
Han lærte berre å vere gjennomsnittleg,
men når eg sørgjer,
er tankane kledde i svart,
og i morgonar av melankoli
sit støvet ved senga og gjev labb.

Oddbjørn Aardalen

Sacré-Coeur basilikaen lyser mot Desemberhimmelen
Det er altfor kaldt å sitte ute, men jeg legger et pledd over bena
Biter tennene sammen og holder ut
To sukker, litt melk – det er Paul som serverer
Jeg er ikke vanskelig å finne – ikke som inngangen til hulene ved Montignac
Men du kjente hemmeligheten
Kunsten på Montmartre er ikke som før
Jeg bærer Lascaux med meg, Beatrice
Venter på vintersolhverv. Venter på solefall
Om himmelen er klar – det skjer kanskje litt sjeldnere nå enn før
kan det hende en håndfull stråler fra to øyne faller inn gjennom åpningen
og vekker den store oksehallen til liv
Da vil hjortene og hestene galoppere gjennom årtusenene
og oksene stampe med klauvene mot huletaket
så hendene mine dekkes av et fint lag med støv

Knut Olav Daasvatn